HjemNyheterDiskusjonsforumArtikler SupporterklubbenKamperSpillerinfoSupporterturerSupporterpuberKonkurranserBrukerstatistikkLenkerKontakt oss







Innlogging >>


Ny bruker?
Glemt passord?

 

      

Følg med på forsiden og forumet for informasjon rundt neste supportertur.

BRSCN tar sikte på å ideelt arrangere fire supporterturer per sesong. Vår svært erfarne reiseleder og supportertursjef Ronny Losoa styrer disse med bravur.

I denne seksjonen vil vi publisere et reisebrev fra sist avholdt tur, som en ørliten smakebit på hvorfor det lønner seg å bli med på en BRSCN-tur! Ta kontakt med oss dersom du lurer på noe vedrørende supporterturer eller har lyst til å være med.

God tur!

Med vennlig hilsen oss i BRSCN

----------------------------------------------------------------

Reisebrev BRSCN oktober 2008

 

Takk Gud for øl og fotball.

Etter å ha fått årets første supportertur i regi av BRSCN litt på avstand, er det først og fremst det leskende brune tøysevannet og all moroa man får ut av engelsk øl og brennevin som får fram smilet hos undertegnede. Fotballen kom denne helga litt i skyggen. Jeg må nesten også trekke frem minnene om det herlige persongalleriet av norske roversfans som tok turen til England for å se oppgjøret mellom Blackburn og Manchester United. Bråfulle trøndere, sangglade vestlendinger, aggressive rogalendinger, feststemte østlendinger og slappe nordlendinger. Listen kunne vært mye lengre og langt mer detaljert, men det er jo begrenset hvor mye man husker etter tre dager med jevnt alkoholinntak! Fin gjeng, mye moro. Punktum.

For la det være sagt først som sist: Det er mange som fortjener skryt for at denne supporterturen ikke bare ble sorgen. Vi tapte 0-2 for svina fra Manchester, ja vel. Men all honnør til reiseleder Ronny Losoa, som «losoa» oss trygt gjennom både gjennom turen generelt og bargatene i Liverpool spesielt! Full kontroll fra kickoff til hjemreise var en imponerende bragd av den øltørste unggutten fra Vikersund. Well done, mate!

Jeg vet at mange vil være uenige med meg om et par av de neste punktene i reisebrevet, men det holder meg heldigvis ikke våken om natta. Jeg vil gjerne beskrive denne turen som en lykkelig solskinnshistorie. Men det vil i så fall være løgn. Greit nok at sola gløttet frem i Liverpool på søndag, men på lørdag var det stort sett bare whiskyen som varmet. Å se Blackburn-spillerne snu ræva til, bøye seg frem og trekke shortsen ned til anklene når United stormet i angrepsposisjon var vondt å se på. For selv ikke Paul Ince kunne nekte for at laget hans ble fullstendig rævkjørt i denne matchen. Jeg må innrømme at også jeg følte meg voldtatt etter 2x45 minutter øsende regnvær og manglende innsats fra våre helter i hvitt og blått.

Men nå skal jeg ikke la kampen ødelegge for hele dette reisebrevet. La meg spole litt tilbake slik at noen flere enn de som var med på turen skjønner hva jeg skriver om.

FREDAG:

Fredag 3. oktober møttes en hel gjeng av seierssultne og øltørste roverssupportere på Torp flyplass i Sandefjord - meg inkludert. Destination: John Lennon International Airport i Liverpool.

Men allerede da noen av oss tok plass i dagens første kø burde vi ha skjønt at dette ikke kom til å bli den kremhelgen vi hadde håpet på. Bagasjebåndene sviktet fullstendig, noe som gjorde at innsjekkingen tok ubeskrivelig lang tid. Men vi kom oss til slutt i gjennom - bare for å bruke like lang tid i passkontrollen. Én mann i luka, og han forsvant plutselig for å ta imot et innkommet fly! Rett foran nesen på oss som endelig så lys i tunnelen. Helt utrolig! Det kunne se ut som at Torp kun hadde fire ansatte på jobb denne ettermiddagen, og det fikk i hvert fall meg til å friske opp engelskkunnskapene - da i all hovedsak den mer tvilsomme ordbruken på engelske fotballkamper. Gleden var mildt sagt stor da flyet omsider tok av og satte kursen for England. Den ølen jeg fikk servert ombord hjalp mer på humøret enn overtidsscoringen til André Ooijer i første serierunde!

Vel fremme i Liverpool gikk både passkontroll og bagasjelevering kjapt unna. Minibanken ble heftig benyttet før vi satt kursen for vårt tilholdssted for helga. Det finnes nok mange ord som kan beskrive Antrim Hotel, men personlig sliter jeg litt med å finne noe dekkende uttrykk. Jeg tror jeg nøyer meg med å si at det var senger på rommene og godt øl i baren. Man må nesten oppleve det selv for å skjønne hva jeg snakker om. Uansett, resten av fredagen gikk med til middag og barrunde, der de aller fleste tok det forholdsvis rolig. Det finnes nok mange artige historier om ting som skjedde i de sene nattetimer, men på det området må jeg nesten overlate fortellerrollen til noen andre. Selv tok jeg tidlig kveld.

 

LØRDAG:

Årsaken til det var like enkel som den var genial. Jeg hadde fullt fokus på lørdagens store happening på Ewood Park og ønsket i minst mulig grad å få dagen ødelagt på grunn av fyllesyke (jeg er dessverre ikke 18 år lengre). Samtlige reisedeltakere møttes i baren på hotellet, og etter en kjapp tur innom Tesco for å kjøpe øl var vi på veien i retning Blackburn i to innleide minibusser. Turen gikk kjapt og greit, men det piskende regnet på frontruta ga oss en liten pekepinn på hva vi hadde i vente. Etter bussturen gikk de aller fleste amok med VISA-kortet i den nye flotte supportersjappa før turen gikk til puben Aqueduct. Her tilbrakte vi noen av turens aller triveligste timer mens vi ventet på kickoff 500 meter unna.

Jeg har jo allerede gitt uttrykk for hva jeg mener om innsatsen til Blackburn-spillerne i oppgjøret, så jeg velger å bruke lite plass på selve kampen. Ølen på Ewood var god, publikum gjorde en grei jobb, været var dårlig og kampen mye verre. Da var det langt morsommere å slippe inn på legendariske Blues Bar etter kampen. For de som ikke har opplevd denne puben «live» må jeg bare si: Dra dit så snart du kan. En helt fantastisk plass med utrolig mye historie i veggene - bokstavelig talt. Du vil ikke angre på pengebruken uansett hvor dårlig Blackburn spiller eller hvor «shitty» resten av turen er.

For majoriteten av Blackburn-supporterne ble nok turen tilbake til Liverpool en helt grei affære. For oss som ble stuet inn i den minste minibussen ble de neste to timene (turen skulle egentlig ta én time) en ytterst merkelig og nesten surrealistisk opplevelse. I mine øyne virket det som at sjåføren var både uten sertifikat og påvirket av tvilsomme substanser. Han nektet plent å kjøre etter motorveien, og absolutt ingen i bussen fikk lov til å drikke. Vi maktet selvsagt å få lurt ned noen slurker øl og whisky på turen, men kjøringen kunne vi lite gjøre noe med. Jeg tror ikke jeg tar hardt i når jeg sier at opprørstemningen var total i minuttene før han kastet oss av i Liverpool sentrum.

Men etter et par drinker og et aldri så lite klesskift fikk vi byttet ut raseriet med ren og skjær feststemning. Nattetimene ble brukt fornuftig - hvis man definerer fornuftig som konsumering av enorme mengder alkohol, dansing og allsang til irsk folkemusikk og ikke minst nøye studier av kvinnekroppen (les: stripping). Minnene fra drittkampen noen timer i forveien var forduftet, og takk og pris for det. At hjemturen ble avsluttet på Bazooka Chicken er vel ingen umulighet, men jeg tviler på at noen kan si dette med hundre prosent sikkerhet.

 

SØNDAG:

Fyllesyke, vage minner og en mobiltelefon som ringer altfor tidlig. Slik opplevde jeg de første våkne minuttene mine på søndag. Men en kjapp frokost og taxi til Goodison hjalp på formen, og etter en times tid i baren utenfor stadionet så livet plutselig mye lysere ut. Det kan ha vært alkoholen, men sol fra skyfri himmel er ikke noe vanlig syn i England, så jeg gjetter at det var kombinasjonen av de to tingene som ga kroppen et etterlengtet løft. Chang-ølet på Goodison var etter min mening så som så, men det var tydeligvis mat for mons for en viss trønder. Han hylte det ned som bringebærsaft, og det må nesten nevnes at det massive alkoholinntaket til «Roar Strand» ga oss andre mye moro utover kvelden. Selve kampen mellom Everton og Newcastle var en tidvis artig affære. Everton så ut til å ha kontroll på seieren, men scoringer rett før og rett etter pause gjorde at matchen endte uavgjort. Who cares! Vel tilbake på hotellet traff vi på resten av de gjenværende turmedlemmene, og mens noen gikk ut for å spise, stupte andre i seng. Nok en forholdsvis rolig kveld for enkelte av oss, men de virkelige partyløvene ga full gass og holdt det gående til et stykke ut på morgenkvisten. Historier tas imot med takk.

MANDAG:

Mange trøtte og slitne ansikter så lyset i ni-tiden på formiddagen. Men det var likefullt en smilende gjeng med humøret intakt som krabbet ut av hotellet og inn i taxiene, som tok oss tilbake til John Lennon International Airport. Også mandagen gikk med til mange talentløse køopplevelser, men vi kom oss i hvert fall tilbake til Torp, der flyplassen nok en gang viste sitt amatørmessige ansikt. Etter mye venting fikk vi lov til å gå ut av flyet, men måtte vente på utsiden (!) i 20 minutter før vi fikk slippe inn i ankomsthallen. En siste dødskjedelig køepisode i passkontrollen rundet av supporterturen, som må sies å ha vært en interessant erfaring for de aller fleste deltakerne. For man glemmer fort de dårlige episodene, mens de gode sitter lenge igjen i kroppen. Da jeg kom hjem nærmere midnatt mandag kveld tenkte jeg bare: «Det blir lenge til neste gang». Men allerede nå, når jeg sitter og skriver slutten av dette reisebrevet, fylles jeg på ny med opplevelsestrang og reiselyst. Jeg skal tilbake! Og forhåpentligvis med den samme morsomme gjengen som var med på denne turen. Takk til dere alle for mange artige minner.

 

Mvh

Karl Eirik Steffensen

 
 Webmaster