|
Følg med på forsiden og forumet for informasjon rundt neste
supportertur.
BRSCN tar sikte på å ideelt arrangere fire supporterturer per
sesong. Vår svært erfarne reiseleder og supportertursjef Ronny Losoa styrer
disse med bravur.
I denne seksjonen vil vi publisere et reisebrev fra sist
avholdt tur, som en ørliten smakebit på hvorfor det lønner seg å bli med på en
BRSCN-tur! Ta kontakt med oss dersom du lurer på noe vedrørende supporterturer
eller har lyst til å være med.
God tur!
Med vennlig hilsen oss i BRSCN
----------------------------------------------------------------
Reisebrev BRSCN oktober 2008
Takk Gud for øl og fotball.
Etter å ha fått årets første supportertur i regi av BRSCN
litt på avstand, er det først og fremst det leskende brune tøysevannet og all
moroa man får ut av engelsk øl og brennevin som får fram smilet hos
undertegnede. Fotballen kom denne helga litt i skyggen. Jeg må nesten også
trekke frem minnene om det herlige persongalleriet av norske roversfans som tok
turen til England for å se oppgjøret mellom Blackburn og Manchester United.
Bråfulle trøndere, sangglade vestlendinger, aggressive rogalendinger, feststemte
østlendinger og slappe nordlendinger. Listen kunne vært mye lengre og langt mer
detaljert, men det er jo begrenset hvor mye man husker etter tre dager med jevnt
alkoholinntak! Fin gjeng, mye moro. Punktum.
For la det være sagt først som sist: Det er mange som
fortjener skryt for at denne supporterturen ikke bare ble sorgen. Vi tapte 0-2
for svina fra Manchester, ja vel. Men all honnør til reiseleder Ronny Losoa, som
«losoa» oss trygt gjennom både gjennom turen generelt og bargatene i Liverpool
spesielt! Full kontroll fra kickoff til hjemreise var en imponerende bragd av
den øltørste unggutten fra Vikersund. Well done, mate!
Jeg vet at mange vil være uenige med meg om et par av de
neste punktene i reisebrevet, men det holder meg heldigvis ikke våken om natta.
Jeg vil gjerne beskrive denne turen som en lykkelig solskinnshistorie. Men det
vil i så fall være løgn. Greit nok at sola gløttet frem i Liverpool på søndag,
men på lørdag var det stort sett bare whiskyen som varmet. Å se
Blackburn-spillerne snu ræva til, bøye seg frem og trekke shortsen ned til
anklene når United stormet i angrepsposisjon var vondt å se på. For selv ikke
Paul Ince kunne nekte for at laget hans ble fullstendig rævkjørt i denne
matchen. Jeg må innrømme at også jeg følte meg voldtatt etter 2x45 minutter
øsende regnvær og manglende innsats fra våre helter i hvitt og blått.
Men nå skal jeg ikke la kampen ødelegge for hele dette
reisebrevet. La meg spole litt tilbake slik at noen flere enn de som var med på
turen skjønner hva jeg skriver om.
FREDAG:
Fredag 3. oktober møttes en hel gjeng av seierssultne og
øltørste roverssupportere på Torp flyplass i Sandefjord - meg inkludert.
Destination: John Lennon International Airport i Liverpool.
Men allerede da noen av oss tok plass i dagens første kø
burde vi ha skjønt at dette ikke kom til å bli den kremhelgen vi hadde håpet på.
Bagasjebåndene sviktet fullstendig, noe som gjorde at innsjekkingen tok
ubeskrivelig lang tid. Men vi kom oss til slutt i gjennom - bare for å bruke
like lang tid i passkontrollen. Én mann i luka, og han forsvant plutselig for å
ta imot et innkommet fly! Rett foran nesen på oss som endelig så lys i tunnelen.
Helt utrolig! Det kunne se ut som at Torp kun hadde fire ansatte på jobb denne
ettermiddagen, og det fikk i hvert fall meg til å friske opp engelskkunnskapene
- da i all hovedsak den mer tvilsomme ordbruken på engelske fotballkamper.
Gleden var mildt sagt stor da flyet omsider tok av og satte kursen for England.
Den ølen jeg fikk servert ombord hjalp mer på humøret enn overtidsscoringen til
André Ooijer i første serierunde!
Vel fremme i Liverpool gikk både passkontroll og
bagasjelevering kjapt unna. Minibanken ble heftig benyttet før vi satt kursen
for vårt tilholdssted for helga. Det finnes nok mange ord som kan beskrive
Antrim Hotel, men personlig sliter jeg litt med å finne noe dekkende uttrykk.
Jeg tror jeg nøyer meg med å si at det var senger på rommene og godt øl i baren.
Man må nesten oppleve det selv for å skjønne hva jeg snakker om. Uansett, resten
av fredagen gikk med til middag og barrunde, der de aller fleste tok det
forholdsvis rolig. Det finnes nok mange artige historier om ting som skjedde i
de sene nattetimer, men på det området må jeg nesten overlate fortellerrollen
til noen andre. Selv tok jeg tidlig kveld.
LØRDAG:
Årsaken til det var like enkel som den var genial. Jeg
hadde fullt fokus på lørdagens store happening på Ewood Park og ønsket i minst
mulig grad å få dagen ødelagt på grunn av fyllesyke (jeg er dessverre ikke 18 år
lengre). Samtlige reisedeltakere møttes i baren på hotellet, og etter en kjapp
tur innom Tesco for å kjøpe øl var vi på veien i retning Blackburn i to innleide
minibusser. Turen gikk kjapt og greit, men det piskende regnet på frontruta ga
oss en liten pekepinn på hva vi hadde i vente. Etter bussturen gikk de aller
fleste amok med VISA-kortet i den nye flotte supportersjappa før turen gikk til
puben Aqueduct. Her tilbrakte vi noen av turens aller triveligste timer mens vi
ventet på kickoff 500 meter unna.
Jeg har jo allerede gitt uttrykk for hva jeg mener om
innsatsen til Blackburn-spillerne i oppgjøret, så jeg velger å bruke lite plass
på selve kampen. Ølen på Ewood var god, publikum gjorde en grei jobb, været var
dårlig og kampen mye verre. Da var det langt morsommere å slippe inn på
legendariske Blues Bar etter kampen. For de som ikke har opplevd denne puben
«live» må jeg bare si: Dra dit så snart du kan. En helt fantastisk plass med
utrolig mye historie i veggene - bokstavelig talt. Du vil ikke angre på
pengebruken uansett hvor dårlig Blackburn spiller eller hvor «shitty» resten av
turen er.
For majoriteten av Blackburn-supporterne ble nok turen
tilbake til Liverpool en helt grei affære. For oss som ble stuet inn i den
minste minibussen ble de neste to timene (turen skulle egentlig ta én time) en
ytterst merkelig og nesten surrealistisk opplevelse. I mine øyne virket det som
at sjåføren var både uten sertifikat og påvirket av tvilsomme substanser. Han
nektet plent å kjøre etter motorveien, og absolutt ingen i bussen fikk lov til å
drikke. Vi maktet selvsagt å få lurt ned noen slurker øl og whisky på turen, men
kjøringen kunne vi lite gjøre noe med. Jeg tror ikke jeg tar hardt i når jeg
sier at opprørstemningen var total i minuttene før han kastet oss av i Liverpool
sentrum.
Men etter et par drinker og et aldri så lite klesskift fikk
vi byttet ut raseriet med ren og skjær feststemning. Nattetimene ble brukt
fornuftig - hvis man definerer fornuftig som konsumering av enorme mengder
alkohol, dansing og allsang til irsk folkemusikk og ikke minst nøye studier av
kvinnekroppen (les: stripping). Minnene fra drittkampen noen timer i forveien
var forduftet, og takk og pris for det. At hjemturen ble avsluttet på Bazooka
Chicken er vel ingen umulighet, men jeg tviler på at noen kan si dette med
hundre prosent sikkerhet.
SØNDAG:
Fyllesyke, vage minner og en mobiltelefon som ringer altfor
tidlig. Slik opplevde jeg de første våkne minuttene mine på søndag. Men en kjapp
frokost og taxi til Goodison hjalp på formen, og etter en times tid i baren
utenfor stadionet så livet plutselig mye lysere ut. Det kan ha vært alkoholen,
men sol fra skyfri himmel er ikke noe vanlig syn i England, så jeg gjetter at
det var kombinasjonen av de to tingene som ga kroppen et etterlengtet løft.
Chang-ølet på Goodison var etter min mening så som så, men det var tydeligvis
mat for mons for en viss trønder. Han hylte det ned som bringebærsaft, og det må
nesten nevnes at det massive alkoholinntaket til «Roar Strand» ga oss andre mye
moro utover kvelden. Selve kampen mellom Everton og Newcastle var en tidvis
artig affære. Everton så ut til å ha kontroll på seieren, men scoringer rett før
og rett etter pause gjorde at matchen endte uavgjort. Who cares! Vel tilbake på
hotellet traff vi på resten av de gjenværende turmedlemmene, og mens noen gikk
ut for å spise, stupte andre i seng. Nok en forholdsvis rolig kveld for enkelte
av oss, men de virkelige partyløvene ga full gass og holdt det gående til et
stykke ut på morgenkvisten. Historier tas imot med takk.
MANDAG:
Mange trøtte og slitne ansikter så lyset i ni-tiden på
formiddagen. Men det var likefullt en smilende gjeng med humøret intakt som
krabbet ut av hotellet og inn i taxiene, som tok oss tilbake til John Lennon
International Airport. Også mandagen gikk med til mange talentløse køopplevelser,
men vi kom oss i hvert fall tilbake til Torp, der flyplassen nok en gang viste
sitt amatørmessige ansikt. Etter mye venting fikk vi lov til å gå ut av flyet,
men måtte vente på utsiden (!) i 20 minutter før vi fikk slippe inn i
ankomsthallen. En siste dødskjedelig køepisode i passkontrollen rundet av
supporterturen, som må sies å ha vært en interessant erfaring for de aller
fleste deltakerne. For man glemmer fort de dårlige episodene, mens de gode
sitter lenge igjen i kroppen. Da jeg kom hjem nærmere midnatt mandag kveld
tenkte jeg bare: «Det blir lenge til neste gang». Men allerede nå, når jeg
sitter og skriver slutten av dette reisebrevet, fylles jeg på ny med
opplevelsestrang og reiselyst. Jeg skal tilbake! Og forhåpentligvis med den
samme morsomme gjengen som var med på denne turen. Takk til dere alle for mange
artige minner.
Mvh
Karl Eirik Steffensen |
